Tidligere publisert i Nemzetközi Kutyamagasin, Ungarn 8.12.2003
Skrevet av Dr. Péter Pongrácz, Ungarn.
Oversatt til norsk av Inga Realfsen
”Det er merkverdig at vi, ungarerne, ikke kan, eller til og med ikke vil verdsette våre egne skatter” Dr. Dezsö Fényes, 1936
Hva kan drivkraften være, som får noen enkelte mennesker til å ta seg av ting som sees på som verdiløse i majoritetens øyne?
Dette er et fornuftig spørsmål å stille, hvis vi tenker på mannen som oppdaget mudien, denne ukjente rasen også i våre dager
Det samme gjelder for dem som tar seg av rasen nå også. Denne artikkelen er skrevet med ønske om å forklare for deg hemmeligheten som en gang gjorde oss til mudielskere, og som ble i våre hjerter siden den gang.
Starten var hard, men også som et eventyr...
Oppdagelsen av rasen, og dens første beskrivelser var et typisk enmanns prosjekt. Dr. Dezsö Fényes, han var direktør ved Museet i Balassagyarmat i Ungarn. Han var en stor elsker av tradisjonelle folkedrakter og bruksgjenstander, og hans interesse spredde seg ikke bare over gamle verktøy og historier, men også over tradisjonelle tamdyr. Han skrev om dette: ” de lokale menneskene i Nograd blir kalt ”palócene”. Så det lokale ”Nagy Ivan” museets hovedoppgave er å bevare minnene (materiale og kulturen også) til ”palócene”, som forsvinne meget raskt. Slik en viktig ting er ”den drivende hund”, som også deler skjebne med andre gamle tradisjoner- den er på randen av utryddelse. Jeg, som direktør for museet føler at vi må gi denne ”drivende hunden” mer oppmerksomhet.”
Dr. Dezsö Fényes var en genuin ekspert på hundeavl også. Han gjenkjente ganske lett at en spesiell type hund, som av gjeterne ganske enkelt ble kalt ”den drivende hunden”, representerte en ganske homogen og stabil type. Han mente den lett kunne klassifiseres som en egen ny rase. På den samme tiden, mellom 18 og 1900 tallet var det en gylden tidsalder for tradisjonelle ungarske hunderaser. Spesielt det entusiastiske arbeidet til Emil Raitsits og Csaba Anghi resulterte i beskrivelser og klassifisering av de ungarske gjeterhundene. Uansett, hunden som vi kjenner som ”Mudi” var fortsatt av syne frem til 1920.
Kun Dr. Dezsö Fényes søkte etter og kjøpte, med en uendelig søken etter de beste eksemplarene av ”den drivende hunden”. Etter dette startet han å avle på dem. Snart kunne han bevise at han hadde rett; den drivende hunden oppførte seg som en rase bør gjøre, særtrekkene var høyt arvbare og stabile. Etter dette begynte han å søke støtte for hans nye rase, Mudien, hos høyere autoriteter i Ungarn. Han lykkes kun på midten av 30-tallet. I 1936, den godkjente standarden for den nyeste ungarske gjeterhundrasen var født - for så å ikke bli populær i hele verden.
Oppdagelsen ...igjen.
Andre verdenskrig brakte helvete til Ungarn i årene 1944-1945.
Nesten alle de registrerte mudien ble drept, de delte skjebne med alle de andre modige gjeterhunden. De forsvarte fryktløst sin eiers eiendom og eiendeler mot de mye sterkere og bevæpnede inntrengerne.
Gjenopprettingen av rasen ble tatt opp igjen på 60-tallet og gjennom noen få entusiastiske og ivrige mennesker var involvert i det. Den nye og også internasjonale standarden, som ble laget av dr. Zoltán Balássy, inneholdt betydelige forskjeller i forhold til den første standarden laget av Dr. Dezsö Fényes. Det var trolig pga av sjeldenheten til mudien, som gjorde at Dr.Balássy kun fikk undersøke få individer, før han laget standarden. De mest åpenlyse forskjellene var krympingen av den akseptable høyden for mudien, og tapet av nesten alle fargevariantene. Mudien forble ukjent helt opp til 80-tallet, populasjonen (antallet på registrerte mudier) stagnerte på et meget lavt nivå. Uansett, det ble klart at fargene beskrevet av Dr. Dezsö Fényes, fortsatt eksisterer. Dette førte igjen til den nye standarden (2001), der nesten alle fargene ble inkludert igjen. Det er ganske få registrerte mudier i Ungarn i våre dager også, det kan knapt vøre mer enn 1000 av dem i live. Noe som er enda verre er at det kun fødes og registreres 100-200 valper i året. Derfor er det åpenbart hvorfor den ungarske kennelklubben (MEOE) av mudien gratis påmelding til alle utstillinger fom. 2002. Kun fire ungarske raser(ruhåret ungarsk Viszla, Magyar Agar, Erdélyi Kopó, Mudi) har dette fortrinnet, som selvfølgelig er positivt for eiere og oppdrettere, men det betyr også at rasen er i en meget vanskelig situasjon.
Stående ører, glad og smart fjes, forsiktig krøllet pels...
Man må ikke være mudi-fantast for å se ved første øyekast at denne mediumstore gjeterhunden er en ganske søt en! Mudien har en meget proporsjonell, harmonisk bygget kroppsform, dens bevegelser kan karakteriseres på samme måte. Den peneste og mest sjarmerende delen er hode, og dens pels er også meget behaglig å ta på og holde ved like. Pelsen føles tykk å ta på, men skal aldri være ullen. Tradisjonelt blir hodet beskrevet som ”revelignende”, og det er ingen dum beskrivelse.; ørene er våkent stående, dens øyne er svakt mandelformede, hårene i fjeset er meget korte, og hode er kileformet. Den ligner Mikkel rev ganske godt. Fjeset til en mudi har et vidt spekter av uttrykk, men to mangler bland disse; en mudi virker aldri å være truende eller sint. Dens ansikt kan være gla, spørrende, interessert, våkent, og til og med trist eller melankolsk.
Mudiens pels er unik. Den er sterk og tykk, men samtidig er den mykt bølget eller krøllet. Lengden er 6-7cm. Dette forandres bare i fjeset og på forsiden av bena og potene; disse delene er dekket av korte hår. En mudi med lengst pels på halen og på baksiden av bena er en meget søt hund. Spesielt voksne hanner kan ha betydelig man på nakken og tykke ”bukser”. I løpet av røyteperiodene kan til og med den fineste mudien forandres betydelig. Ved å miste mesteparten av pelsen kan en mudi bli litt naken til slutten av sommeren. Det er flere pelstyper innen rasen. Det er ikke ønskelig, hvis mudien har for kort over hele kroppen, eller helt rett pels. Den verste versjonen er kanskje den lange, rette pelsen som får hunden til å se ut som en liten belgisk fårehund. De er utrolig vakre de individene med hardt krøllet pels, men den mest typiske er den med mer bølget, enn krøllet pels.
Ensfarget og merle.
En del mennesker blir overrasket når de blir fortalt at det ikke bare finnes sorte mudier, men også andre fargede individer. De ”fargede” mudiene er ganske ukjente, men Dr. Dezsö Fényes beskrev alle fargene allerede på 1920-tallet! Vi regner følgende farger til å være de opprinnelige mudi fargene: askegrå(hamvas),askebrun(hamvasbarna), sort(fekete), blue merle (cifra), brun(barna), brun merle(barna cifra), gyllen (fakó), hvit (fehér). Hvis vi sr på den genetiske basen er det lett å se at mudien har nesten alle de ensfargede fargene i tillegg til kombinasjonen med merle. Det er meget viktig å vite at alle disse fargene er like bra, og friske. Ingen av den er knyttet til noen spesielle egenskaper. Detter betyr at ansvarsfulle oppdrettere bør beskytte og ta vare på disse fargene i et kull som inneholder ”fargede” valper. Det er meget trist når flotte brune, askefargede osv blir gitt bort uten stamtavle.
Vi bør også nevne at andre farger enn de nevnte ovenfor kan forekomme. Dette er sort med tan, ulvefarget, brindle, og masket fakó (gyllen med maske). Den originale beskrivelsen (1936) av rasen nevnte ikke disse fargene. Bortsett fra fargen , kan disse hunden vise andre egenskaper (hodeform, pels struktur, kroppsproporsjoner) som har likheter med andre raser f. eks schæfer. Derfor vurderer vi dem som mulige etterkommere etter blandinger av mudi og bla schæfer ikke så langt tilbake i tid. Heldigvis er det kun få av dem i Ungarn. Vi vet bla. om noen i skandinavia, der de gjør suksess som hobby/brukshunder. Selvfølgelig kan disse hundene bli flotte kamerater og brukshunder, men vi bør unngå å bruke dem i avl, og ansvarsfulle oppdrettere vil ikke repetere en kombinasjon der slike valper fødes.
En ekstraordinær gjeterhund.
Mudien er uten tvil en gjeterhund ut til tåspissene. Det er stor muligheter innen rasen, og enda større blir de når man tenker på hvor mange mudier som jobber med gjeterne også i dag. Det er meget viktig at den moderne avlen ikke lager denne rasen ubrukelig til arbeid i fremtiden. Mudien var og er en tøff arbeidshund, og jeg har en sterk tro på at dens evner til å gjete er sterkt knyttet til den evnet il å gjøre annet arbeid. Det er ikke riktig å si ” jeg bryr meg ikke om gjetingen, det hører fortiden til, men uten gjeteregenskapene er mudien fortsatt en super brukshund” Sannheten er, fra mitt synspunkt, at nettopp den seleksjonen som ble gjort for å få frem bra gjetehunder er nettopp nøkkelen til at rasen passer til moderne hundesport. Hvilke egenskaper tror jeg er viktige for dette? Lærevillighet, balansert men med mye temperament, selvsikkerhet, og dens selvsagthet at eieren er lederen.. Hvis mudien mister evnen til å gjete vil det også bety at de overnevnte egenskapene vil viskes mere ut.
Gjeting er en av de mest kompliserte tradisjonelle oppgavene for en hund Det er ikke tilfeldig at gjeterhunder ble de mest” intelligente” om mest menneskesentrerte rasene. De ble valgt ut for oppgavene for lenge, lenge siden. Under gjetingen må hunden jobbe på egenhånd, den må ta beslutninger. På den andre siden må den kontinuerlig holde ett øye på føreren, ventende på neste kommando. En gjeterhund kan aldri være ulydig, og andre ganger må den jobbe til den er fullstedig utkjørt. Gjeterhunder blir lært å gjete over en ganske lang periode så de kan ikke være egne eller stae. Mudien er en hund som passer akkurat til de øvrige beskrivelsene. Det er en allsidig rase, avhengig av hvor i landet, som blir brukt til enten gjeting av sauer eller driving av kveg. Disse to bruksområdene trenger totalt forskjellige innlæringsmetoder. Den mest relevante forskjellen er graden av aggresjonen man trenger hos hunden. En kugjetende mudi kan være meget tøff, den må kunne bite fryktløst etter kuene. Til kontrast fra sauegjeteren som må være mer forsiktig, det er også her lov til å nappe etter sauen hvis det trengs. Gjeterteknikken til en mudi kan beskrives som energisk bjeffing og voldsom jaging. Men hvis sauen adlyder og gjør det de skal forandrer mudien om tile en mer økonomisk stil og tasser avslappet i hælene på eieren.
Jeg har møtt de mest veldresserte mudien ved en gjeters side. De er ikke forsiktige, men ved det minste signal fra eieren er nok for dem til å stoppe hva de enn måtte holde på med, for å komme til ham for å utføre hva han måtte ønske. De er utrolig vennelige mot oss, de fremmede, og utnytter sjansen for litt kos og klapp. Vi bør virkelig understreke dette, fordi mudien er kjent som en modig vakthund, en pest for postmannen og andre ”inntrengere”.
Nøkkelen er gjeterens tilstedeværelse i situasjonen, i disse tilfellene har mudien overlatt oppgaven med å vokte til eieren, og til å ta seg av fremmede. Disse erfaringene fikk meg til å revurdere mine tanker om mudiens ”nødvendige skyhet”. Jeg tror dette kun er en dårlig unnskyldning for dem som har dårlig sosialiserte hunder. Selvfølgelig er mudien en typisk enmanns hund, men gis den tilstrekkelig med sosial trening på valpestadiet, og blir trent riktig blir den en behaglig kamerat på offentlige steder også.
De ”berømte” B-stamtavlene
De aller fleste hunderaser har lukkede stamtavler. Eierne av disse hundene kan ikke engang forestille seg at deres hund skulle ha ”tomme hull” bland forfedrene. Mudiens spesielle historie, og mangel på nødvendige avlsdyr gjør at det er nødvendig å ha en åpen stambok. De mudiene som har ukjente forfedre skiller vi fra dem med fullstedig stamtavle med en ”B” i registreringsnummeret. Men det mest interessante og viktigste fordelen med åpen stambok er muligheten for å få ”nye” mudier fra landsbygden. Forestill deg en oppdretter som ser en super mudi-lignende hund som jobber med gjeteren ute på landet. Oppdretteren trenger nytt blod i oppdrettet, så hun/han prøver å overbevise gjeterne om å ta med hunden til en kvalitetsbedømmelse. La oss anta at gjeteren lot seg overtale og hunden taes med på en bedømmelse. Der er det dommere som sjekker den grundig, og hvis han/hun vurdere den til å være en mudi vil hunden få en B-stamtavle, og avhengig av kvalitet, får den kanskje tillatelse til å bli brukt i avl. Denne hunden vil ikke ha noen forfedre i stamtavlen, men fra nå av vil den være offisielt en mudi. Jeg kan ikke forestille meg noe annet innen rasen som bør behandles med større varsomhet enn disse tildelingene av tomme B-stamtavlene.. det er veldig viktig at bare de beste individene blir tatt inn i rasen offisielt. Videre bør nye B-mudier bare pares ved kontrollav den ansvarlige klubb. Det er mulig selv om en hund er lik en mudi på alle mulige måter, så kan dens ytre skule ubehagelige overraskelser. Når først valpene er født, kan det avdekkes at B-mudien var en blandingshund. For å denne vurderingen raskere og sikrere, bør B-mudier bare pares med hunder med full stamtavle, som har alle rasens kvaliteter.
Noen utradisjonelle tanker om opprinnelsen og slektninger av mudien.
Mudien er ikke bare en rase som ble beskrevet sent, men opprinnelsen har noen usikre og tomme perioder som må tas i betraktning. Videre tror jeg at den offisielle mudi historien har store misforståelser i seg. Den offisielle rasestandarden forteller oss at mudien ble formet rundt 17- 1800 tallet, ved blandinger av ungarske gjeterhund raser (spesielt puli) og forskjellige typer av vestlige raser med stående ører, som spisshunder. Denne teorien kommer til kort på flere punkter, jeg vil spesielt fremheve saken ytterligere ved å introdusere en nesten ukjent rase, den kroatiske Hurdehunden(Hrvatski Ovcar-HO) Denne rasen er den næreste slektningen til mudien. Det er nesten ingen i Ungarn som har sett en HO i levende live, men de få som har hatt muligheten til dette, påstår at de to rasene er nesten den samme. Videre, så forteller kroatene som har sett mudien akkurat det samme. Selvfølgelig, hvis noen har tid og energi, kan de sammenligne de to standardene setning for setning og finne noen forskjeller mellom mudi og HO. Men disse forskjellene eksisterer hovedsaklig bare på papiret, og når vi ser de levende eksemplarene av rasene vil vi føle hvor liten grensen er mellom de to rasene.
Den største forskjellen er nok mangelen på andre farger enn sort hos HO. Uansett, denne egneskapen er ganske lett å nå og oprettholde med riktig seleksjon. Når sant skal sies er det meget usannsynlig at de to rasene har forskjellig opphav. Ungarn og Kroatia er ikke bare to naboland, men de formet også en politisk enhet for mer enn 500 år siden. Og det som er bra for mudielskere, er at faktisk så registrerte kroaterne HO sin historie helt tilbake til 1300 tallet.
Etter alt dette, hvordan kan vi fortsatt tro på mudiens offesiele historie med puli-spisshund mix teori, 400-500 år etter at HO er nevt i Kroatiske skrifter? Sørsmålet blir mer interresant, hvis vi tar i betraktning disse gamle ungarske dokomunetene fra 16-1700 talet, som forteller omhunder med sående ører, og pels som en mudi- men de kaller disse hundene ”Pulis”. På begynneslen av 1900 tallet var det ikke uvanlig at det ble født mudilignende valper i pulikull. Slike tilfeller forekommer fortsatt i Pumikull selv i dag. Det kan hende at historen om mudien gikk i feil rening når Pulien ble antatt for å være den eldste gjeterhunderasen i Ungarn. Fra det tidspunktet ble mudi og pumi ansett for å være utspring fra den gamle pulitypen. Det ble gjordt ”suksessfulle” teorier som hypotetisk gikk ut på å blande puli med andre ukjennte raser (terrier for pumi, og spisshund for mudi) Min mening er at den mudi-lignende hundetypen (stående ører, ikke ullen pels, kort pels på hode, krøllet hale over ryggen) er mye eldre enn vi forventet. Denne utradisjonelle hypotesen støttes videre opp om det faktum at det ganske regelmessig fødes mudi-lignende valper i pumi og puli kull. Selvfølgelig vil jeg ikke ta del i spillet kallt ”vår ras er den eldste”. Jeg vil bare tolke mudiens historie mer nøyaktig.
Mudien i den moderne verden!
Vi tenker bestandig på hvordan vi kan finne en verdig plass for denne livlige og intelligente gjeter rasen i vår verden, som er fylllt med de mest eksotiske og populære raser. På denne veien får vi, ungarere, hele tiden høyt verdsatt hjelp utenifra, fra en håndfull ”mudimaniacs”. Bortsett fra Ungarn, finnes den største mudipopulasjonen i Skaninavia, hovedsaklig i Finland. De viser oss et godt eksempel på hvordan finne nye bruksområder for rasen. Der, oppe i nord, er mudien blandt de mest populære hobby og brukshunder(agility, lydighet, søk, redningshund, spor). Vi kan bare misunne og berømme hvor strengt finnene tar seg av spørsmålene ang helse, spesiellt da med tanke på hofteledds dysplasi. Vi kjenner også til meget bra kennler i Nederland, og Frankriket også. I USA og Canada har mudielskerne begynnt å starte sine egne organisasjoner og klubber. Så man kan si at de ungarske oppdretteren og dommerne har nesten det historiske ansvaret å hjelpe våre utenlandske venner med å opprette og opprettholde best mulig avlsmateriale. Det er meget viktig at bare meget bra hunder selget utenlands og de ungarske dommerne bør hjelpe dem med valg av videre avldyr. Hvis ikke, hvis vi ser en utenlandsk eiet hund som ermeget ulik en perfekt mudi, hvordan kan vi klandre oppdretteren for å ha produsert et så ukorrekt dyr.. Bare husk, den forfedre bele solgt av noen i Ungarn, kanskje med beskjeden ”for dem er den god nok”. Ungarn er hjemlandet og opprinnelseslandet til mudien. Vi har den skjeldene sjansen til å vise noe bra til resten av verden.
Vi bør vurdere grunnprinsippene for å avle mudi.
De er føgende:
En mudi kan i teorien ikke få for mange oppgaver. På den ande siden er en kjedelige monoton dressur ikke noe for rasen. Om sant skal sies er gjeting den mest passende oppgaven, for ikke å glemme at eieren også kan komme til å synes gjeting er underholdene også. Heldigvis finnes det nok av klubber som føler behovet ved å organisere gjeter konkurranser og de tar seg også av treningen av gjeterhunder.
Jeg kan anbefale en mudi til alle som vil ha en hund som ikke bryr seg om været, som er meget lettstelt, og samtidig enkel å ha i huset. Mudien røyter ikke mye, og er nesten fullstendig luktfri. Mudien er ingen ”steinhard” rase, så for dem som vil ha en tøff skyddshund bør kanskje finne en ras mer passende for det. Mudien liker godt å slumre i sofaen, men er virkelig en livlig og travel hund. Ikke la denne arbeidslysten forsvinne. Mudien er for dem som liker en interlligent og lærevillig hund. Mudien er for dem som liker hundesport, og også for dem som liker utstillinger. En vellsosialisert mudie liker utfordringen i hver konkurranse og utstillinge. Mudien er ekstremt trofaste mot sine egne, så de som ikke liker en utrøttelig liten skygge i hælene rundt i huset bør ikke anskaffe rasen. Mudien er en bra vakthund på eiendommen, men er ingen hund som vil klare å stoppe innbruddstyver. Det er ingen alltid-bjeffende hunderase, uansett hva ryktene sier. Det er ganske lett å lære en mudi å ikke bjeffe, hvis vi også lærer den å bjeffe på kommando. Tilslutt, en mudi er også idiell for dem som er redde for å miste hunden i løpet av turen. Med en mudi vil sånt nesten aldri skje. Kanskje bæres dennne egenskapen i genene- dens forfedre, vedsiden av gjeteren, skulle være rede for instrukser til en hver tid.
Kjære venner, hundeelskere! Hjelp oss slik at det siterte mottoet til Dr.Dezsö Fenyes ikke skal bli hengende over mudien som et dårlig tegn!
Forfatteren vil gjetne takke følgende personer for å ha bidratt med bilder- Terhi Multamäki (Finland), Alen Marekovic (Kroatia) og Mónika Csíkvári (Ungarn). Og så for å ha sjekket den engelske oversettelsen, Celest Spadavecchia (USA-Ungarn)
Rasebeskrivelse
Helhetsinntrykk: Middels stor , kvadratisk gjeterhund.
Hode: Skallen og panne er en aning conveks. Øyebrynsbuene er svakt utviklet. Stoppet er svakt. Nesen er sort hos sorte, blue merle, fako og hvite mudier. Nesen er brun hos brune og brun-merle hunder. På askefargede er nesen grå. Rosa flekker, feil pigmenterte neser er diskvalifiserende feil. Leppene som erstramme, har samme farge som nesen. Mudien skal ha fullstendig bitt, underbitt og overbitt er diskvalifiserende feil. Øynene er lett mandel formede, glansen i øynene er aldri sløvt, men livlig og oppvakt. Generelt jo mørkere øynene er jo bedre er kvaliteten. På brune og grå hunder er gule øyne akseptabelt. På merle mudier er blå eller blåspettede øyne akseptert. Gule øyne på sorte hunder er uakseptabelt. Ørene er stående og høyt festet, de er omvendt V-formet, de skal aldri være runde. Ørene er vel pelset som når godt uten for ørekanten.
Hals: Noe høyt ansatt, danner mot horisontalplanet en vinkel på 50-55. Middels lang, muskuløs med liten nakkebue.
Kropp: Markert, lang og muskuløs manke. Overlinjen er tydlig avfallende mot krysset. Middels langt lend. Krysset er kort, lett skrånende og muskuløst. Brystets dybde er til kneet. Ribbenene er heller flate enn runde. Lett opptrukket buklinje, men ikke så mye som på feks en mynde.
Hale: En mindere del av mudiens populasjon fødes med en helt kort eller en middels kort hale. Ved å pare to hunder med normal hale skal man ikke få valper med korte eller halve haler. Tradisjonelt blir halen ofte kupert.I de senere årene er det blitt uønsket blandt oppdretterne å kupere. Hvid vi ser på halens rolle for å vise kropsspråk, for å vise redsel og glede, kan vi konkludere med at det er bedre å ikke kupere halene.
Halen er ansatt middels høyt. Ideelt blir den holdt i en bue over ryggen i bevegelse, eller når hunden er vaktsom, En hale som er konstant krøllet over ryggen er en mindre feil enn en som konstant henger ned.
Forben: Albuen bør være tilliggende, men litt utoverstilt er fortsatt akseptert. Forbena bør være rette, skulderen skal være muskuløs. Labber vridd utover er ikke ønskelig. Potene er små, med godt sluttede tær.
Bakben: Noe bakoverstillt og muskuløse
Bevegelser: I pass er bevegelsene korte og raske. Travet er energisk og de galloperer med lange hopp. Mudien er en ekstremt rask hund, de kan lett nå opp til 50km/t.
Pels: Bortsett fra punkter som allerede er skrevet kan vi si at hvitt er uønsket.Det er aksetert med en håndflatestor hvit flekk i brystet og også hvite merker på tærne. På merle hunder kan flekker være større,(dette er effekten av merle-genet.) men det er ingen feil. Andre hvite flekker på hunden er diskvalifiserende.
Størrelse: Hanner (41-47cm, 11-15kg) hunner (38-44cm, 8-12kg.) Vi bør tilføye at inad i rasen er det stor spredning på høyden, med overvekt mot de største. Den første standarden (av Deszö Fenyés) angav høyden til å være 40-50cm. Gjetere til sau og ku foretrekker de litt større utgavene av rasen til det harde arbeide. Med hensyn til dette bør vi kanskje få hevet høyden tilbake til slik den var i den gamle standarden.