Mens Pumi og Puli har funnet sin plass blant hunderasenes blåblodige krets, er mudiens vei dit så vidt begynt. Fremdeles er stamboken åpen for de hundene som ikke har fulle slektsledd, fremdeles er mudien landsbygdas hund og gjeterens valg framfor andre. Og rasens popularitet som bruks- og lydighetshund bare øker.

Når de ungarske kynologene begynte å kartlegge den ungarske hundebestanden kom det frem at mudien var utbredt over hele landet, og forekom i Transylvania, i Erdelyben og i det daværende Sovjet.
Det ble stadfestet at hundetypen som hadde åpenbare spisshundtrekk, fantes i Pannonien (slettelandet som deles av Ungarn, Østerriket, og Joguslavia) allerede under antikken.
I 1936 godkjente FCI den første standarden for rasen Mudi.
Mudiens første virkelige tilhenger var en museums direktør med navn dr.Dezsö Fènyesi i den lille byen Balassagyarmat.
Han gav rasens dets navn. I 30 år organiserte han stambokføring av hunder og drev med avl og oppdrett.http://www.sigerdriva.no/rasen/artikler/mudien.htm Rasen har til og med et latinsk navn:"Canis ovilis fenyesi"!

Åpen stambok

Det har vært et tidkrevende arbeid å få overblikk over og registrere mudien. Og arbeidet er på ingen måte ferdig. Det kommer hovedsaklig av at hunden hører lansbygda til. Bønder, og gjetere som anvender sine mudier i det daglige arbeide med sau, gris, og storfe, har ikke funnet nødvendigheten i å registrere hundene sine , og enda mindre vise dem på utstillinger. Til og med i dag er det bare noen få oppdrettere i Ungarn som registrerer sitt oppdrett. Det totale antallet på registrerte mudivalper i 1995 var ca. 150stk., i hele verden.
Antallet hunder i hjemlandet er i praksis større, men ikke heller der er den spessielt velkjent. De spessialutstillingene som lokker hundretalls represetanter av andre raser kan i beste fall lokke til seg 35-40 stk. mudi. I Ungarn er stamboken fotsatt åpen. Dette innebærer at hunder fra rene arbeidslinjer, avlet frem av gjetere og buskapseiende bønder, kan etter grundig studering, og exsaminering kan innføres i avlsprogrammet, tross av at deres opphav er ukjent. Disse hundene plaseres I et B-register.
Dette er fortsatt til rasens beste som helhet, kanskje en forutsettning for å sikre mudiens fremtid, men det har også en bakside. Rasen er veldig heterogen og typevariasjonen er rik. Det eksistere hunder av utpregede spisshundtyper, og hunder av åpenbare gjeterhundtyper. Den sistnevnte er den som blir brukt som modell.
Mudien har alltid vært en arbeidende hund.
Avlen har alltid vært sterkt konsentrert om bruksegenskaper. Gode bruksegenskaper har alltid blitt prioritert fremfor utseende, vilket er en anledning der oppdretterne ofte kan bli overrasket. Ettersom mange mudier bare kan vise til fem-seks generasjoner, kan man ikke gardere seg mot enkelte valper som foreksempel har tydlige pumi-eller puliblod I årene.
I Ungarn legger man fortsatt storvekt på den praktisk fungerende gjeterhunden. Fra myndighetshold støttes gjeterhundprøvene, med bl.a i form av pengepriser

Ikke noe for nybegynneren.

Mudien er den mest upolerte av de tre ungarske gjeterhundene. Selv om de har mye felles, er mudien den med mest gemytt. Dette viser seg hos tisper ved valping, når de må passes døgnet rundt for ikke smette ut I hagen, og grave en grop til sine avkom. Det synes også ved avvenning, når tispen, på velkjent ulvemåte, gulper opp halvfordøyd mat til valpene.

Nærheten til urhundoppførselen kan være til nytte for den hundeeier som klarer å utnytte dem. Andre siden av mynten er at rasen knappt kan anbefales til nybegynnere. Det er altfor lett å gjøre feil og få mudien til å utvikle de sidene som passer minst i dagens samfunn. Det vaktinstinktet som verdsettes i Ungarn må dempes på riktig måte. Situasjoner kan oppstå som en uvant hundeeier kan har vanskligheter for å forutse. En veske som forlates på gulvet i et hjørne påtar kanskje hunden seg å passe på. Bilen, som står parkert, med ruten nedrullet, og hunden sovende i setet, blir det selvfølgelig mudiens oppgave å passe på , og holde nyskjerrige folk på avstand.
Mudien er skarp når den vokter, og derfor er det all grunn til å dempe den adferden. I hjemlandet oppdras mudien til å forsterke denne egenskapen.
Det samme gjelder mudiens stemmebruk. En mudi skal tidlig lære seg når, og på hva den får bjeffe. Ellers så skal den være stille, eller i det minste være lavmælt. Men det kommer sannsynligvis alltid til å høres et lite "voff" av mudistrupen når den ser noe eieren bør gjøres oppmerksom på.
Uten klare grenser kan mudien bli bråkete, og gneldrete i både tid og utide. Det gjeller hele tiden å ligge et skritt foran, å ha fantasi og på forhånd tenke seg hvordan en situasjon kan utvikle seg, og tolkes.
Kan man ingenting om hundens adferd er det vanskelig å forstå en mudi, som ser, lærer og reagerer lynraskt.

Vàr.

"Når jeg sitter i sofaen framfor fjernsynet og tenker at nå er det snart på tide å gå tur med hunden, ja da står han allerede ved døren!" forteller en mudieier. Uttalelsen er ett godt bevis for rasens utpregede evne til å lese kroppsspråk. Vàrheten for lyder gjør at hunden er følsom for stemninger innenfor familien. Ilske og sinte undertoner i stemmer skjønner den, og den blir beklemt av skrik og smell i dører. Derfor kan den ha problemer med å forstå barns skrik og høylytthet, og vimsete oppførsel. Med mange barn løpende rundt kan mudien ha vanskligheter med å slappe av, og kaskje ser den det som sin oppgave å skape orden i kaoset.
Gjeterhundarven kan gjøre det uutholdelig at de leker "sisten og boksen går", ettersom en samlet flokker er målet. Med kloke og kyndige foreldre kan både hund og barn i stedet være til glede for hverandre.

Hos mudien finns det en naturlig skyhet som ikke får forveksles med redsel eller nervøsitet. Den ønskelige adferden ved møte med fremmede personer er blank uinteresse.
Den er i mangt og mye en utpreget enmannshund, selv og hele familien omfatter dens omsorg. Det virker som om den ,som sine to gjetende brødre, har en tendens med å velge sine venner for alltid, og motviljen mot visse personer kan oppstå uten helt lettforklarlige årsaker. Det kan være vært å huske å at uansett hvor mye en vill skal man aldri forsøke å trenge seg på en mudi. Tolmodighet lønner seg i lengden.

Forsøm ikke miljøtreningen.

For å slippe å snuse på en ukjent person kan en mudi ta et par forsiktige steg bakover. Å konkludere med at dette er p.g.a. den er feig er feil. Nei, her har vi heller å gjøre med en modig og kampklar hund, som om det virkelig gjeller å forsvare både sin eier, og sin egen ære. Mudiens plass er mellom eieren, og "resten av verden", og derfra viker den ikke. Hardheten og tøffheten kommer til uttrykk i leken med andre hunder. Den er ingen slåsskjempe som ypper til bråk, men den har ingenting i mot å ta skikkelig napptak, for moroskyld, når den leker med kameratene. Stim og moro med mudi kan resultere I en og annen småskade forårsaket av farten og villheten i leken.
Mudien hører til en type hund der forsømming av valpens miljøtrening straffer seg dobbelt seinere. Den lille valpen skal prøve alt, den skal konfronteres med så mange nye ting som mulig, hilse på barn og fremmede mennesker, gå til dyrlegen, kjøre bil, gå i byen, og så videre.
Viser valpen redsel er det viktig at eieren inntar en kjekk og bekymmringsfri oppførsel for å , både med kropp og stemme, vise at det ikke er noe å være redd for. Viser eieren at den er tvilende , vil valpen også vike, det er den enkle sannheten.
En bra miljøtrenet mudi blir som voksen hund en tilpassbar og letthendig hund å ha med seg. Det ultimate er at den kan være med eieren overalt, ettersom eieren er midtpunkt i mudiens verden. Den bryr seg verken om andre hunder eller mennesker.

Trives man ikke med en hund som til stadighet vil være nær og ta del i alt hva man foretar seg, skal man ikke skaffe seg en mudi.

Aktiv hund.

Mudien er en arbeidende hund. I mangel på gjeterobjekt blir den ofte aktivisert på andre måter. Et altfor kjedelig og trist liv, kanske i kombinasjon med mange lange timer på egenhånd leder ofte lett til problemer. Rasen har som sagt lett for å tilpasse seg, men når det er for kjedelig for lenge finner den på egen aktivisering. En mudi viser det fort viss den ikke trives. Mere aktivisering kan være løsningen.

Mudien er en allroundhund som er avlet for å samarbeide med mennesker. Det er derfor et viktig krav for den å få et meningsfullt liv, i vilken form det enn måtte være. Mudien har en makeløs bevegelighet, den er smidig som en katt, klatrer som en steinbukk, og tar seg frem overalt som et olja lyn, i all slags terreng. Den går ofte på to ben. Den kan hoppe rett opp I luften, uten sats, og lande et par meter ved siden av. Man sier at den hopper I kvadrat.

Rasen er ikke vanskelig å oppdra, forutsatt at man går riktig tilverks. Kommer belønningen I riktig øyeblikk sitter lærdommen raskt. Fovirring og feilaktighet oppstår når budskapet er uklart, f.eks. gjennom at hunden missforstår eierens kroppsspråk. Mudien skal trenes med små midler, den kan styres med lav stemme og små gester. Aldri noensinne må man miste besinnelsen og bli sint. Konklusjonen blir at mudien som arbeidshund har liten feilmargin, med stor presisjon. Vanskligheten med mudien kan være raskheten.
Det hender at konkurrerende hunder ikke har tid på vente på at føreren skal reagere, den utfører istede momentet på konkurranseleders kommando. Foruten dette kan mudien ha vanskligheter med å holde munn. Den vil så mye, og har det så moro, så man kan tilgi den for et startbjeff av ren iver. Øvrige gledesbevis på banen, ekstrahopp, og klovneri av bare glede, kan man som konkurransenervøs eier lett unvære, men i lengden bidrar de til mudiens positive inntrykk. Litt humor fra eieren er et "must". Det hender også at konkurransedommere oppfatter mudien som ukonsentrert p.g.a. dens vaktinstinkt vill den ha kontroll på omgivelsene samtidig som den utfører lydighetsprogramme. Hodet vris fra den ene siden til den andre, men uansett hvor mye den får med seg av omgivelsene rundt, slipper den aldri oppmerksomheten fra eieren, og lyder dens kommando umiddelbart.

På brukssiden ,der rasen relativt uanseelige ytre og størrelse hindrer den fra å bli lagt merke til blandt "proffene",har alle grenene blitt testet i Sverige, utenom rapport. I Finland er konkurranselysten hos mudieierene stort sett hundre prosent og rundering er yndligsgrenen. Der er det også kåringsmuligheter for rasen. Den svenske mudifamilien kan ihverfall skryte av en godkjent reddningshund.

Vil man ikke trene tradisjonell lydighet-og bruksdressur, kan man foreksempel trene agility. Flere mudier trener sporten, og rasen har alle forutsettninger for å lykkes. Raskheten, mykheten og følsomheten er imponerende. For en ambisiøs og hundevant eier finns det alle muligheter for å ha det moro i flere sammenhenger men sin mudi. Hundens kapasitet virker å være nesten ubegrenset. Har man gitt sin mudi en arbeidsoppgave, virker det som om den orker uendelig mye.

Mosjon.

Aktivisering som skal foregå daglig, er det viktigste for at hunden skal ha det godt. Til dette hører også mosjon til. Skogsturer daglig, der hunden får røre seg fritt i terrenget, hoppe, og rase i fra seg over stokk og stein er utmerket. Normalt skal ikke en mudi "forlate flokken", men det finns de som synes det er moro å jage dyr. Drevene blir skjeldent lange, etter noen minutter kommer hunden tilbake. I et av de første svenskfødte kullene, var det en mudi, Wulcanos Dusty Dukann ,som jagde elg med bra resultat. Men det må betraktes som et unntak. Tyvjakt, og overdrevet jaktinteresse er ikke typisk for mudien, de fleste kan stort sett alltid gå løse. Den tar ikke kontakt med andre hunder eller mennesker.

Oppmerksomheten er rettet mot verdensnavle: Eieren!

Av Åsa Lindholm (hundsport 1-2/97)

Oversatt, og tilrettelagt av Inga Realfsen.